Tag Archives: Tankekontroll

Subliminal persepsjon eller: Den moderne markedsfundamentalismens makt over sinnene

I 1956 publiserte Sunday Times en artikkel om noe som syntes å være en ny trussel mot menneskets integritet: Subliminal reklame, uttenkt av den amerikanske markedsforskeren Jim Vicary.

Av Dan H. Slettevolden

Vicary hadde i samarbeid med en kinoeier i New Jersey installert en ekstra filmprojektør som kunne projisere stillbilder av fraser som “Drikk Coca-Cola” og “Spis popkorn!” mens den vanlige filmen var i gang. Disse stillbildene kunne ikke publikum oppfatte bevisst, for de sto på lerretet bare brøkdelen av et sekund hver gang.

I løpet av en sommer vekslet Vicary mellom filmer med og uten disse stillbildene. Det viste seg at på de kveldene han viste glimtene med reklamebudskap, gikk salget av Coca-Cola opp med en sjettedel og popkornsalget opp med mer enn halvparten av det som ellers var vanlig.

Vicarys eksperiment viste på en dramatisk måte det psykologer lenge har visst, nemlig at mennesket kan oppfatte ting uten selv å være klar over det. Vi kan oppfatte under terskelen for bevisstheten; subliminalt som forskerne kaller det.

Bruk av subliminale meldinger er forbudt i de fleste land. Likevel finnes det rikelig med eksempler på at såkalt subliminal stimulering i dag brukes flittig, både innen reklame, film og politisk propaganda.

Her er et eksempel, hvor logoen til McDonalds plutselig dukker opp midt i et TV-program:

Subliminal reklame er kommunikasjon med underbevisstheten. Målet er å påvirke mottakeren uten at en selv er klar over påvirkningen.

Slike salgsteknikker er selvfølgelig utklekket av eksperter i psykologi. De store multinasjonale konsernene og de ledende reklamebyråene på Madison Avenue betaler toppgasjer til psykologer som ikke gjør annet enn å se på TV-annonser hele døgnet for å tenke ut nye tiltak mot den immuniteten vi etterhvert utvikler overfor ensidig reklame.

Isbiter, sex og dødnighoder

Også Coca-Cola er kjent for å benytte seg av denne tekninkken i markedsføringsøyemed. Her er en kjent reklameplakat fra 80-tallet:

Reklamekampanjen ble imidlertid stanset etter at noen oppdaget hva som skjulte seg inne i isbiten til høyre …

Coca-Cola hevdet at det hele bare var et humoristisk påfunn fra reklamedesignerens side, og på ingen måte planlagt. Den kreative designeren ble senere avskjediget og saksøkt. Alle plakatene ble tilbakekalt, og en ny kampanje lansert. Her er et annet eksempel av litt nyere dato:

Coca-Cola - Merkevarenes herre

Det er ikke bare Coca-Cola som har plassert mikroskopise illustrasjoner inni isbitene. På 70-tallet oppstod en heftig diskusjon i USA om brennevinsannonsenes isbiter, etter at noen merkelige, groteske og fryktinngytende vesener, monstre og demoner, stygge menneskeansikter på edderkopper, slanger med rottehoder, dødninghoder og massakrerte lik, ble funnet mikroskopisk skjult i brennevinsreklamenes isbiter. Men hvorfor? Hvordan kan dette virke tiltrekkende på publikum og dermed øke salget av gin, vodka eller whiskey?

Alkoholindustrien tjener mye penger på de som tar seg et glass Cognac i ny og ne. De virkelig store pengene kommer imidertid fra det alkololiserte segmentet. Og når alkoholismen har utviklet seg til et avansert nivå, kan man oppleve noe som heter delirium tremens. Dette er et grusomt mareritt med fryktinngytende hallusinasjoner. Alkoholikere som har opplevd delirium tremens kan bekrefte at de mikroskopiske illustrasjonene som ligger skjult i alkoholreklamens isbiter er inspirert av slike mareritt. Når en tørrlagt alkoholiker, eller en som er “på vannvogna”, ser en slik annonse, blir de mikroskopiske tegningene oppfattet av hans underbevissthet. Derfor blir han tørst uten å forstå sammenhengen.

Hensikten med denne type subliminale effekter er å få tørrlagte alkoholikere tilbake på flasken. De er gull verdt for industrien.

Her et et eksempel på hvordan brennevinsindustrien ironiserer over dette i dag:

Sexplotation

Bruk av sex i reklame og markedsføring, både åpenbart og subliminalt, kalles “sexploitation.” I annonser for menn, hvor det f. eks. reklameres for barberhøvler og lignende, brukes ofte en appell til fortrengt, latent eller reell homoseksualitet. Penislignende former flettes oftest inn med produkter som appellerer til maskulinitet, som etterbarberingsvann. Andre spiller ganske enkelt på kjønnsdriften med ord som “SEX” eller “PUSSY.”

Det bør her komme klart frem at moderne økonomi og markedsføring har en okkult brodd. Markedspsykologenes innsikt strekker seg såpass dypt at deres metoder må designeres som “okkulte verktøy.” Enhver teknikk som går ut på å manipulere menneskers adferd ved å tukle med underbevisste impulser er en mild form for svart magi. Her er noen eksempler:

Det er vanskelig å ha noen formening om hvor viktig subliminal oppfattelse er i dagliglivet. Kanskje er denne evnen bare en levning fra den gang mennesket var mer dyr enn vi er i dag?

Desmond Morris har vist i bestselleren Den nakne ape at vi på mange måter er mer lik dyrene enn vi kanskje liker å tro. Dyrene som ikke kan meddele seg ved å snakke, baserer seg i stor grad på observasjoner av andre dyrs subtile tegn. En gang i fortiden har vi kanskje hatt en langt større evne til ordløs kontakt oss imellom enn nå. Kanskje rester av denne evnen ligger latent i oss? Kanskje det er den som er spesielt godt utviklet hos sensitive mennesker; de som går for å være synske eller psykiske?

Biologen Lyall Watson sier at vi hele tiden utfører subliminale iakttagelse, “som virkelig er supernaturlig når den sammenliknes med vår normale terskel for respons, men som er vanlige talenter på den bredere biologiske arena”.

Snakkende hester

Dyrene er mer følsomme overfor små tegn enn oss; de oppfatter selv de minste indikasjoner. Den “snakkende” hest i Elberfeld er et godt eksempel:

I 1915 skrev den sveitsiske vitenskapsmannen dr. Paul Sarasin om hesten Muhammed som kunne gi svar på matematiske spørsmål ved å stampe med hovene. Både han og psykiateren, professor Gustav Wolff trodde dyrene kunne tenke som mennesker og uttrykke sine tanker i et menneskelig språk.

En annen av de snakkende hester, Der Kluge Hans, var så dyktig at dens regneferdigheter skapte nok offentlig oppstyr til at myndighetene ga den tyske psykologen Stumpf i oppdrag å undersøke fenomenet. Han rapporterte at hesten reagerte på små uvilkårlige tegn fra treneren.

Skal vi tro den britiske illusjonisten og hypnotisøren Derren Brown, er også vi mennesker antagelig langt flinkere til å samle informasjon fra våre omgivelser enn det vi vanligvis tror:

Propaganda og massesuggesjon

Begrepet suggesjon kan løselig defineres som innplantningen av idéer i en persons hjerne uten å referere til vedkommendes logiske sans.

En del av kunsten å suggerere ligger i å dempe individets kritiske sans. Mange teknikker har vært brukt: Sterke følelser, feil logikk, entusiasme, forutinntatthet, tretthet og utmattelse, ønsketekning osv.

Under nazimøtene før krigen ble flere av disse metodene benyttet; spesielt stimulering av følelsene ved hjelp av sang, musikk, vaiende flagg og taktfast marsjering. Enkelte religiøse sekter som praktiserer helbredelse ved håndspåleggelse, pisker på samme måte opp den emosjonelle stemningen ved hjelp av sang, musikk, bønn og tungetale før selve mirakelkuren begynner.

Blant de mange ting som teller ved suggesjon, er personens oppfattelse av personligheten til den som suggererer. Det viser seg at autoritet er viktig; alder og erfaring, spesielle talent, rikdom og sosial posisjon, selvsikkerhet og autoritativ måte å oppføre seg på. Så lenge man tror på ham, kan han suggerere, særlig yngre personer og mennesker som oppfatter seg selv som underdanige.

Det er velkjent at en gruppe mennesker er lettere å suggerere enn et enkelt individ. Som del av en gruppe er vi mer ukritiske, og vi er avhengig av de andre for å definere enhver situasjon. Mange av våre moralske lover, sosiale konvensjoner og religiøse tro er eksempler på denne form for suggesjon.

Disse forestillingene ble innplantet i oss da vi var små og ikke hadde motforestillinger. Propagandister vet at særlig små barn er meget suggestible. Dersom en påstand gjentas ofte nok, vil barnet til slutt tro på den. Det samme prinsippet brukes i reklamen, og ikke minst i politikken:

Edward Bernays – propagandaens gudfar

At moderne markedsføring, både av politikk og produkter, er en arv fra Freud, er tesen bak Adam Curtis’ film-serie “Century of Self” fra 2002.

Arven etter Freud er å forstå bokstavelig: Det var Freuds amerikanske nevø, Edward Bernays (1891-1995), som skapte begrepet “Public Relation” og forvandlet reklamen fra å være mer eller mindre saklig informasjon, til å presentere produktene som uttrykk for livsstil og identitet. Ideen fikk han fra sin onkels verker og i hyppig korrespondanse med ham.

I 1922 ga The American Tobacco Company Bernays i oppdrag å få kvinner til å røyke. Han grep tak i onkelens idé om at sigaretten er et penissubstitutt og følgelig et symbol på mannens makt.

Under påskeparaden i New York samme år avtalte han med ti kvinner om at de på et gitt tidspunkt skulle trekke frem sigaretter, tenne dem og holde dem opp i luften mens de erklærte at dette var “frihetens fakkel”. Han tipset pressen om hva som skulle skje – og begivenheten var på alle forsider dagen etter.

En fri kvinne

Kvinnen erobret den symbolske mannsmakten. En røykende kvinne var en fri kvinne. Senere lanserte han bilreklamer som spilte på tilsvarende symboler. Bilen ble maskulinitet og seksuell potens.

For Bernays var imidlertid reklame for enkeltprodukter bare en sidegeskjeft. Hovedsaken var å opprettholde demokratiet i en verden befolket av mennesker som, slik han tolket sin onkel, var i sine drifters og underbevisste lengslers vold. Rasjonaliteten var ikke til å stole på. Den er som en kork på driftenes opprørte hav. Derfor, hevdet Bernays, kunne ikke politikken overlates til noe så skjørt som rasjonaliteten.

Mens innbyggerne trodde at de valgte selv, skulle de i virkeligheten manipuleres til styrt driftstilfredsstillelse. Bak økonomiske og politiske beslutninger måtte det stå en liten krets av vitende og ansvarlige menn. “Den bevisste og intelligente manipulasjonen av massenes vaner og meninger er et viktig element i et demokratisk samfunn,” skriver han i sitt verk Propaganda. “De som manipulerer denne skjulte mekanismen i samfunnet, utgjør en usynlig regjering, som er landets virkelige regjerende makt.”

Derfor sørget han for å koble presidentkandidater til filmskuespillere og andre representanter for den drømmeverden som appellerte til massenes egne ubevisste lengsler. En stemme på kandidaten var en stemme på egen selvrealisering og egen lykke. “Manipulering av mening” kalte han selv det grep som måtte til for å forvandle det klassiske demokratiets tro på rasjonaliteten til et valg ut fra ønsket om driftsoppfyllelse.

Borgeren skulle bli konsument

Konsumerismen var kongeveien til et harmonisk samfunn. En folkemengde som opplever å få sine innerste ønsker oppfylt og sin identitet bekreftet gjennom å kjøpe varer, blir passivisert og fornøyd.

Ideologien har fått sitt udødelige og skremmende portrett i Aldous Huxleys “Vidunderlige nye verden”, en dystopi som kanskje ligger enda nærmere vår verden enn George Orwells 1984.

Fra vuggen til graven

Vi skal ikke bare være gode og effektive produsenter, men også gode konsumenter og styres av næringslivets interesser. Derfor må indoktrineringen begynne så tidlig som mulig.

Markedsføring mot barn er systematiske greier. Ved hjelp av psykologer, antropologer og fokusgrupper utvikles det strategier som appellerer til barns lyster, hvilke farger og former de liker.

Den amerikanske journalisten Eric Schlosser forteller i sin bok Fast Food Nation om et firma ved navn Youth Market System Consulting. De har utviklet en teknikk som hevdes å kunne tilpasse figurdesign til målgruppens kognitive og nevrologiske utviklingsnivå. Forskning har vist at barn ofte kan kjenne igjen en logo før de kan kjenne igjen sitt eget navn. For noen er målet å skape en vugge til grav-lojalitet, og idealet er at barnet skal se selskapet i samme lys som mor og far eller bestemor og bestefar; en trygg og kjærlig tilstedeværelse i barnets liv. For de fleste er imidlertid målet mer umiddelbart: Selge til barn, nå!

Hva er det som lukter sånn?

Lukt er den eneste sansen som kan passere uhindret gjennom hjernens mentale filter, hvor evaluering og fortolkning av sanseinntrykkene foregår. Derfor kan lukt helt usensurert påvirke hjernens limbiske system, som er hjernens senter for hukommelse og følelser. Lukt er derfor også et av de mest effektive midler til å påvirke deg, vel å merke uten at du egentlig legger merke til det.

Alle steder og alle produkter har en lukt. Noen er naturlige og har oppstått tilfeldig, mens andre er menneskeskapte for å gi deg en totalopplevelse, få deg til å kjøpe mer eller få deg til å føle tilhørighet til en merkevare.

De menneskeskapte luktene blir flere og flere. Bruken av såkalt duft-marketing øker sterkt. Store internasjonale firmaer bruker ofte dufter i markedsføringen. I vårt skandinaviske naboland, Danmark, blir fenomenet stadig mer utbredt.

Ifølge den danske merkevare-eksperten Martin Lindstrøm har 35 prosent av verdens 100 største virksomheter målt i omsetning, og nesten 40 prosent av verdens 10 førende shoppingsentre implementert eller er i ferd med å implementere sanse-markedsføring.

Sansemarkedsføring er markedsføring som involverer alle fem sanser. Lindstrøm lever av å reise rundt i verden og lære store internasjonale virksomheter om effekten av å bruke sansene til markedsføring.

Eksempler er det nok av. Mye nærmere oss enn vi tror. Store, internasjonale klesmerker som vasker klærne i en egen duft, gummisko som tilsettes det vi tror er lukten av gummi, men som i realiteten er kunstig laget.

Nike har undersøkt hva som selger best: joggesko som ikke lukter noen ting, og joggesko som er tilsatt en spesialutviklet Nike-lukt. Skoene med Nike-lukten selger opp til 24 prosent bedre.

For knapt 10 år siden var flyselskapet Singapore Airlines et av de første til å lage et totalt duftkonsept. Selskapets duft, som naturligvis er patentert, brukes både i flyene, av flyvertinnene, på vaskeklutene til passasjerene og på billettkontoret. Og i dag velger mange nye hotellkjeder å få fremstilt sin egen duft slik at hotellene lukter likt over hele verden.

Når duftmarketing er så effektivt kommer det av at lukt fungerer på et ubevisst plan, ved å gå utenom den rasjonelle delen av hjernen som kan fortelle oss når noe er juks og fanteri. Lukt går direkte til krypdyrhjernen og påvirker følelser og stemninger.

Hypnotiske tilstander

Få deler av moderne medisin er så myteomspunnet som hypnose, men det er ikke noe mystisk eller magisk ved den.

Hypnose som fenomen har antagelig vært kjent og brukt i årtusener, for eksempel i religiøse ritualer. Den moderne varianten fikk sin forsiktige start på 1700-tallet, blant annet ved Franz Anton Mesmer (derav ordet mesmerisme) som hevdet at noe som i ettertid er blitt tolket som en mulig hypnotisk transe oppsto som et resultat av den “dyriske magnetisme” han hevdet strømmet ut fra hendene hans.

Mye har skjedd med hypnosen siden den gang. I perioder har den vært populær blant medisinere. Andre ganger, som da Freud forkastet hypnosen til fordel for psykoanalysen, har den fristet mer perifere tilværelser, delvis henvist til sirkusartister og okkulte sjarlataner.

Etter den annen verdenskrig fikk hypnosen imidlertid en renessanse: Den ga gode resultater i hurtigbehandling av krigsnevroser. I løpet av 1950-årene ble den derfor for alvor tatt inn i varmen i engelsk og amerikansk medisin. Hypnose har stått på studieplanen for psykologer ved Universitetet i Bergen siden 1977. Norsk hypnoseforening ble stiftet i 1979.

Vitenskapens forståelse av hypnosen er fremdeles begrenset, men god nok til å fastslå at ingen overnaturlige evner er involvert og at hypnosen likevel er et reelt fenomen.

En relativt forståelig forklaring er som følger: Hypnose er en tilstand av endret bevissthet som normalt oppstår hos alle mennesker rett før vi faller i søvn. I terapeutisk hypnose fremkalles og forlenges denne tilstanden kunstig, slik at man kan arbeide innenfor dens grenser, med de spesielle muligheter det medfører.

Et annet trekk som skiller en hypnotisert fra en vanlig våken person, er at all hans oppmerksomhet er rettet mot ETT aspekt ved omgivelsene, mens oppmerksomheten overfor alt annet i rommet er tilsvarende redusert.

Å dagdrømme er en naturlig hypnotisk prosess, og mens vi gjør det slapper vi godt av. Bilkjøring kan også være en hypnotisk prosess og mange mennesker lurer på hvordan de kom seg frem og husker lite av selve kjøreturen. Andre daglige hypnotiske opplevelser kan skje ved f.eks. TV-titting, lesing, eller å høre på musikk.

Hypnotisøren i hjemmet

Eksperters definisjon av hypnose og hvilken tilstand og omgivelser som er til stede ved en hypnosesesjon, ligner den klassiske oppsetningen rundt fjernsynsapparatet: Et mørkt rom, flimrende lys som eneste fokus, og frihet fra ytre forstyrrelser.

I 1946 gjorde BBC i London et hypnose-eksperiment: Under en lukket TV-sending forsøkte hypnotisøren Casson å hensette folk i hypnotisk transe ved 1) først å hypnotisere noen i studio og 2) deretter ved å henvende seg direkte i kamera, altså seerne.

Eksperimentet var så vellykket at BBC besluttet at det ville være for risikabelt å sende offentlig opptak fra hypnoseforestillinger. Folk kunne bli hypnotisert rundt om i hjemmene selv om dette ikke var en tilsiktet virkning.

I dag blir hypnotiske virkemidler og effekter bevisst brukt i alt fra nyhetssendinger til barne-tv, reklamer, politiske taler, filmer og dataspill. Hensikten er simpelthen å sette seerne i en hypnoselignende transetilstand, slik at det bevisste sinnets kritiske evner blir tilsidesatt.

På denne måten blir vi også ekstremt mottakelig for påvirkning. Alt vi ser på TV har – enten vi selv ønsker det eller ikke – en innvirkning bevisst eller ubevisst, dvs. det er med på å “programmere” oss. Derfor kan vi si at hypnose er det som skjer når vi blir påvirket, og det skjer hele tiden!

TV er tankekontroll

– CIA driver fortstatt med tankekontrolleksperimenter

– CIA driver fortsatt med uetisk medisinsk forskning på mennesker.

Det hevder den amerikanske forfatteren og journalisten Hank Albarelli som nylig ga ut boken «A Terrible Mistake: The Murder of Frank Olson and the CIA’s Secret Cold War Experiments», hvor det blant annet avsløres at CIA forgiftet franskmenn med LSD-brød.

Journalisten kom over den utrolige historien mens han forsøkte å finne ut hva som egentlig skjedde da Frank Olson, en biokjemiker, falt ut av et vindu i 13.etasje to år etter hendelsen med det forgiftede brødet.

Ifølge kollegene til Frank Olson var hendelsen i den franske landsbyen Pont St. Esprit en del av et tankekontrolleksperiment i regi av CIA og den amerikanske hæren.

Som et ledd i arbeidet med bevissthetskontroll, ble LSD tatt i bruk av CIA allerede tidlig på 1950-tallet, ikke mange år etter at det først hadde blitt beskrevet av den sveitsiske forskeren Albert Hoffman.

I en periode ble LSD ansett som den fremste kandidaten til å være det «sannhetsserum» som etterretningsorganisasjonen ønsket seg. De første, optimistiske forsøkene på egne agenter tydet på at stoffet kunne få frem dype hemmeligheter hos forsøkspersonen samtidig som han eller hun bare hadde en vag erindring om det som hadde funnet sted. Et viktig fortrinn med LSD var dessuten at det kunne gi stor virkning selv i svært små kvanta.

Det fremgår klart av frigitte CIA-dokumenter at organisasjonen og dens tilknyttede forskere brøt med Nürnberg-kodeksen ved å gjennomføre LSD-forsøk på uvitende eller ikke tilstrekkelig informerte personer. I stor grad dreide dette seg om fanger, psykiatriske pasienter, utlendinger, dødssyke, seksuelle avvikere og etniske minoriteter.

Også i Norge skal krigsbarn, psykiatriske pasienter og andre såkalte svake grupper ha blitt usatt for forskning med LSD. Eksperimentene skal ha funnet sted ved Modum, Reitgjerdet og Gaustad sykehus i samarbeid med Farmakologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Hærens våpentekniske korps og CIA.

Den 26. mai 1992 bragte Dagbladet en artikkel med overskriften «Over 500 nervepasienter behandlet med LSD». I artikkelen skriver avisen blant annet følgende:

«Mer enn 500 pasienter ved Modum Bad Nervesanatorium ble behandlet med LSD i årene 1961 til 1973. Overlege Gordon Johnsen ledet eksperimentene med velsignelse av helsemyndighetene. CIA kan ha betalt regningen.»

«Selv om det ikke kan dokumenteres at CIA verken direkte eller indirekte betalte LSD-prosjektene på Lier og Modum, er det avklart flere faktiske forhold som tyder på sammenheng mellom LSD-virksomhet og CIA medvirkning»

Les også: Psykiatriske medikamenteksperimenter

Det er imidlertid på det rene at USA ønsket å påvirke forskningen i de små NATO-landene gjennom programmer rettet spesielt mot europeiske forskningsmiljøer. Det hadde i NATO vokst frem en økt erkjennelse av at små land som Norge også burde inkluderes i fellesforskningen.

Viktigst for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) var et delprogram under våpenhjelpprogrammet fra USA, som gav støtte til prosjekter som det amerikanske forsvaret mente var viktige. Våpenhjelpen fikk betydelig størrelse i forbindelse med Korea-krigen, og Norge mottok gjennomsnittlig sytti millioner dollar årlig i perioden 1951-76. Forskningsmidlene var en liten del av dette, men i norsk sammenheng likevel viktige. I tillegg gav også de enkelte våpengrenene i det amerikanske forsvaret støtte til relevant forskning i Europa.

Den finansielle støtten som FFI mottok gjennom våpenhjelpen alene, tilsvarte i perioden 1954-1966 den samlede bevilgningen fra Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd til alle landets forskningsinstitutter.

Også andre norske forskningsinstitusjoner mottok penger fra det amerikanske forsvaret. For eksempel mottok dr. Carl Wilhelm Sem-Jacobsen og EEG-laboratoriet på Gaustad sykehus i en årrekke midler fra alle tre våpengrener i det amerikanske forsvaret.

En annen finansieringskilde var de store amerikanske fondene, som Rockefeller Foundation og Ford Foundation. Disse fondene spilte en viktig rolle i amerikansk og internasjonal forskning i mellom- og etterkrigstiden. Rockefeller Foundation ga viktige bidrag til blant annet norsk astrofysikk, helseforskning og genetikk, mens Ford Foundation eksempelvis gav et større bidrag til opprettelsen av EEG-laboratoriet ved Gaustad sykehus.

Dette går klart frem av rapporten fra kommisjonen som ble opprettet for å granske påstander om uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i Norge i perioden 1945 – 1975. Her følger et utdrag fra rapporten som omhandler medisinsk forskning og menneskeforsøk:

Granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning på mennesker

Medisinsk forskning og menneskeforsøk – historisk bakgrunn

Kommisjonen er satt til å granske påstander om uetisk medisinsk forskning i perioden fra 1945 til 1975. Perioden, som innledes med at den andre verdenskrig avsluttes, er preget av rustningskappløp og kald krig. Innledningsvis er det derfor viktig for kommisjonen å plassere forskningen, og da særlig den medisinske, i dens historiske kontekst. Kommisjonen anser en slik innledende fremstiling som nødvendig for å forstå innholdet i en rekke av de påstandene som er fremsatt.

Vitenskapen etter andre verdenskrig

Den militære interessen for forskning økte radikalt i løpet av andre verdenskrig. En fremstående historiker skriver at den andre verdenskrig var den første konflikten siden den franske revolusjonen der vitenskapsfolk ble utsatt for en systematisk og sentralisert mobilisering for militære formål. Sannsynligvis skjedde dette mest effektivt hos de allierte, siden de ikke forventet å vinne hurtige seire med umiddelbart tilgjengelige midler.

Krigens avslutning i Hiroshima og Nagasaki i august 1945 understreket ytterligere vitenskapens strategiske viktighet. Atombomben var resultat av et gigantisk forskningsprosjekt – det såkalte Manhattan-prosjektet – ledet av den amerikanske generalen Leslie Groves, med deltagelse fra flere av verdens fremste fysikere. Amerikanske myndigheter brukte i krigstid rundt to milliarder dollar på å utvikle bomben, som før krigen var lite annet enn en spekulativ fremtidsmulighet basert på kompliserte og svært usikre beregninger. Myndighetene i en rekke land ble overbevist om at bruk av hittil uante ressurser til forskningsformål var både nyttig og nødvendig.

Etter krigen fortsatte amerikanske myndigheter satsningen på forskning, og USA etablerte seg raskt som den ledende stormakten innenfor forskning og teknologisk innovasjon. På 1970-tallet finansierte amerikanske myndigheter to tredjedeler av grunnforskningen i landet, hvilket utgjorde bevilgninger på fem milliarder dollar i året og sysselsetting av rundt en million vitenskapsfolk og ingeniører. Mens bare seks nobelpriser ble gitt til amerikanske forskere mellom 1900 og 1933, steg tallet til 77 i perioden fra 1933 til 1970.

Forskning finansiert av det militære

Spesielt stor var økningen i forskningsbudsjettene i regi av det militære. Det er illustrerende at det før andre verdenskrig ikke fantes noen organisert forskningsvirksomhet i det norske Forsvaret, men at Norge i løpet av få år etter krigen hadde bygget opp en avansert militær forskningsvirksomhet som omfattet de nyeste teknologiområdene, som atomenergi, raketter, elektronikk og digitalteknikk. Denne forskningen var primært organisert rundt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), som ble opprettet ved stortingsvedtak i april 1946. Forsvarsdepartementet bevilget i 1947 ti millioner kroner til instituttet for å starte opp forskning omkring atomenergi og raketter. Den kalde krigen førte til en jevn strøm av midler til militær forskning. Tallet på ansatte ved FFI ble tredoblet mellom 1947 og 1950, fra rundt 60 til 180.

I granskningsperioden var FFI et av landets største forskningsinstitutter. Bare Institutt for atomenergi, nå Institutt for energiteknikk, og Stiftelsen for industriell og teknisk forskning (SINTEF) var tilnærmelsesvis like store.

Forskningsmidler fra utlandet

I en tid med knappe budsjetter og fokus på gjenreisning, ble støtte fra utlandet, og spesielt fra USA, viktig for mange forskere. Fra 1953 ble utenlandske midler således en viktig faktor i FFIs budsjett. Dette året mottok instituttet i overkant av én og en halv million kroner i støtte fra utlandet, nesten en tredjedel av budsjettet. I 1963 hadde dette steget til over tolv millioner kroner, nesten to tredjedeler av budsjettet.

USA ønsket å påvirke forskningen i de små NATO-landene gjennom programmer rettet spesielt mot europeiske forskningsmiljøer. Det hadde i NATO vokst frem en økt erkjennelse av at små land som Norge også burde inkluderes i fellesforskningen. I FFIs årsrapport for 1954 heter det for eksempel:

«Det er tydelig uttalt på høyt militært hold at fremtiden vil bli preget av en kapprustning på det vitenskapelige område, og at vestens overlegenhet er helt avhengig av at de beholder ledelsen på det vitenskapelige og teknologiske området. For at så skal skje er det nødvendig at forskningen i alle deltakerland mobiliseres og samordnes i samme grad som de militære tiltakene har vært gjenstand for.»

Viktigst for FFI var et delprogram under våpenhjelpprogrammet fra USA, som gav støtte til prosjekter som det amerikanske forsvaret mente var viktige. Våpenhjelpen fikk betydelig størrelse i forbindelse med Korea-krigen, og Norge mottok gjennomsnittlig sytti millioner dollar årlig i perioden 1951-76. Forskningsmidlene var en liten del av dette, men i norsk sammenheng likevel viktige. I tillegg gav også de enkelte våpengrenene i det amerikanske forsvaret støtte til relevant forskning i Europa.

Den finansielle støtten som FFI mottok gjennom våpenhjelpen alene, tilsvarte i perioden 1954-1966 den samlede bevilgningen fra Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd til alle landets forskningsinstitutter. Den amerikanske militært finansierte støtten til europeisk forskning var likevel liten i forhold til de midler som ble brukt til forskning internt i USA.

Også andre norske forskningsinstitusjoner mottok penger fra det amerikanske forsvaret. For eksempel mottok dr. Carl Wilhelm Sem-Jacobsen og EEG-laboratoriet på Gaustad sykehus i en årrekke midler fra alle tre våpengrener i det amerikanske forsvaret.

En annen finansieringskilde var de store amerikanske fondene, som Rockefeller Foundation og Ford Foundation. Disse fondene spilte en viktig rolle i amerikansk og internasjonal forskning i mellom- og etterkrigstiden. Rockefeller Foundation ga viktige bidrag til blant annet norsk astrofysikk, helseforskning og genetikk, mens Ford Foundation eksempelvis gav et større bidrag til opprettelsen av EEG-laboratoriet ved Gaustad sykehus.

Medisinske menneskeforsøk

Forsøk med mennesker ble en viktig del av den medisinske vitenskapen etter hvert som denne i løpet av 1800-tallet ble preget av moderne, eksperimentell naturvitenskap. Ettersom ny kunnskap i større grad enn før ble systematisk akkumulert, kunne innovative terapeutiske inngrep være til nytte for så vel fremtidige pasienter som pasienten under behandling.

De enorme fremskrittene innen den naturvitenskapelige medisinen, særlig innen cellepatologi og bakteriologi, bidro til enighet om at fremskritt innen medisinen måtte søkes gjennom testing av hypoteser i en kontrollert serie av empiriske forsøk.

Det var imidlertid ikke bare hensynet til den vitenskapelige utvikling som drev frem ønsket om å utføre medisinske menneskeforsøk. Etter hvert som medisinen ble profesjonalisert gjorde også andre drivkrefter seg gjeldende. Samfunnsmessige hensyn knyttet til sykdomsforebyggelse og -bekjempelse samt karrieremessige interesser knyttet til prestisje og økte bevilgninger ble også mulig beveggrunner for forsøk med mennesker. Gerhard Armauer Hansens lepraforsøk i Bergen kan sees i dette lys. I 1880 ble Armauer Hansen fradømt sin stilling ved Pleiestiftelse for Spedalske fordi han hadde smittet en kvinne med en ny type lepra ved å innpode materie fra en annen syk pasient på kvinnens øye. Hensikten med forsøket var å vise at leprabasillen smitter. Armauer Hansen ble dømt fordi han ikke hadde innhentet samtykke fra kvinnen, men dommen fikk ingen innvirkning på hans senere betydelige vitenskapelige karriere. Det ble godtatt at han tilsidesatte hensynet til den enkelte pasient til fordel for vitenskapelige, samfunnsmessige og karrieremessige interesser.

Andre verdenskrig og uetiske menneskeforsøk

Under en krig skjerpes nyttekravene til forskning, som et resultat av den generelle mobiliseringen for militære og nasjonale interesser. Dette gjelder i stor grad også medisinsk forskning, idet både soldater og sivile i en krigssituasjon er meget utsatt for sykdom og skader.

Parallelt med dette blir hensynet til den enkelte ansett som mindre viktig. Utilitaristiske argumenter gis under en krig økt tyngde. Under den andre verdenskrig var det en utbredt holdning at siden noen borgere ble beordret til å risikere livet på slagmarken, måtte andre tåle å ta andre typer risiki – for eksempel ved å teste nye legemidler uten mulig terapeutisk nytte for forsøkspersonen selv. Nasjonens interesser gikk altså foran hensynet til den enkelte, enten man var soldat eller med i et medisinsk forsøk.

Videre innebar den andre verdenskrig en sterk statlig koordinering og satsning på forskning innen prioriterte områder – det vil si krigsrelaterte behov. I USA ble for eksempel et nasjonalt forskningsråd, National Research Council, opprettet på presidentens ordre i juni 1941. Under dette koordineringsorganet lå en annen nyskapning, Committee on Medical Research (CMR), som var den hittil mest ambisiøse satsning på medisinsk forskning i landets historie. Ved krigens slutt hadde CMR støttet 638 vitenskapelige studier ved 135 institusjoner med hele 25 millioner dollar. På denne måten kunne det store sivile medisinvitenskapelige etablissement i USA mobiliseres for nasjonale formål.

Uetisk medisinsk forskning i Tyskland og Japan

Etter den tyske kapitulasjonen i 1945 kom amerikanske etterforskere over en stor mengde informasjon om medisinske overgrep. I kjølvannet av de alliertes store prosess mot de ledende nazistene besluttet derfor amerikanske myndigheter også å gjennomføre en egen rettssak mot tyske medisinere (United States of America v. Karl Brandt et al.). Vitnemålene og dokumentasjonen som ble fremlagt under denne saken viste at omfanget av overgrep mot pasienter og fanger var mye større enn tidligere antatt. Minst 350 medisinere hadde vært involvert i forberedelse, gjennomføring eller overvåkning av det som måtte karakteriseres som forsettlige drap. I tillegg hadde et mye større antall leger deltatt i den vitenskapelige diskusjon av resultatene fra uetiske forsøk, eller stilltiende akseptert overgrep i sin umiddelbare nærhet.

Tyske forskere testet forsøkspersonenes tålegrenser ved å utsette fangene for ekstreme belastninger (som nedkjøling, ekstreme trykkforskjeller og opphold under vann), uferdige legemidler (som sulfonamid), kjemiske våpen (som sennepsgass og brannbomber), påførte sykdommer (som tyfus, tuberkulose, malaria og gulsott), kirurgiske inngrep og ulike gifter. Overgrepene ble nøye registrert, analysert og i mange tilfeller publisert av de medisinske forskerne.

De tyske planene for utvikling og produksjon av en tyfusvaksine i 1941 demonstrerer den omfattende koordineringen, som var et resultat av krigstilstanden. I desember dette året møttes representanter for innenriksministeriet, regjeringen i Generalgouvernement Polen, hæren, det vitenskapelige Robert Koch-instituttet og legemiddelfirmaet Behringwerke Marburg/Lahn, som var en del av IG Farben. Målsetningene med denne planen var forskjellige for de ulike involverte partene: bedret utnyttelse av krigsfangenes arbeidskraft, redusert dødelighet blant soldatene, økt vitenskapelig prestisje og økte grunnbevilgninger samt muligheter for økte markedsandeler og profitt. Felles for alle de involverte var imidlertid at de var villige til å utsette fanger fra konsentrasjonsleiren i Buchenwald for livsfarlige forsøk.

Mindre kjent enn de tyske forsøkene, er overgrepene som ble utført av japanske medisinske forskere i det okkuperte Manchuria mellom 1932 og 1945. Storstilte forsøk med kjemisk og biologisk krigføring ble gjennomført på politiske fanger, krigsfanger og utsatte deler av sivilbefolkningen, som funksjonshemmede, hjemløse og rusavhengige. Forsøkspersonene ble smittet med sykdomsskapende bakterier i laboratorieforsøk og observert gjennom hele sykdomsforløpet inntil døden. Forsøkene hadde en dobbel hensikt: å fremskaffe sikre metoder for å smitte fiender og samtidig utvikle vaksiner for egne styrker. Selv om forsøkene ble holdt hemmelig for sivilbefolkningen, var aktiviteten integrert i det japanske medisinske forskningssystemet, med blant annet rutinemessig deltakelse fra medisinerstudenter.

USA

Også i USA ble det i militær regi under den andre verdenskrig utført en rekke forsøk med mennesker. Studenter, soldater, pasienter og ikke minst militærnektere ble brukt i potensielt farlige medisinske forsøk med varierende grad av frivillighet. Det gjaldt for eksempel forsøk med malariavaksiner, sennepsgass og en rekke ulike mikrober. Disse forsøkene var imidlertid ikke sammenlignbare med de tyske og japanske, hverken når det gjaldt dødelighet eller bestialitet. Dessuten fant det sted en omfattende diskusjon av berettigelsen og prosedyrene for ikke-terapeutiske forsøk internt i CMR og det militære. Likevel kan det slås fast at normene for slike forsøk var blitt mindre restriktive i løpet av krigen.

Den kalde krigen

På grunn av den militære, ideologiske og politiske motsetningen og det påfølgende våpenkappløpet mellom Sovjetunionen og USA og deres respektive allierte, ble viktige trekk ved krigsmedisinen også kjennetegnende for medisinen i etterkrigstiden. Det ble satt av store midler til å dekke militære behov, hemmelighold ble ansett som nødvendig og legitimt, og hensynet til nasjonal sikkerhet veide tungt i forhold til enkeltindividets rettigheter og interesser.

Andre forhold som bidro til å legitimere forsøk med mennesker, var at satsningen på medisinsk forskning under krigen hadde vist seg som en suksess, blant annet gjennom fremstillingen av penicillin, og at nye holdninger hadde festnet seg hos en generasjon av medisinske forskere og i deres institusjoner. Det var først på 1960-tallet at legitimiteten av ikke-terapeutiske forsøk ble utfordret for alvor.

Selv om amerikanske myndigheter hadde vært langt mer restriktive enn aksemaktene når det gjaldt menneskeforsøk under krigen, ble tysk og japansk kompetanse og resultater ansett som svært attraktive. Amerikanerne var derfor svært pragmatiske i forhold til overgripernes videre skjebne. Gjennom den såkalte Operasjon Paperclip ble mer enn 750 tyske og østerrikske vitenskapsmenn, en rekke av dem involvert i uetiske medisinske forsøk under krigen, gitt muligheten til en ny karriere i USA. En av disse var flymedisineren Hubertus Strughold, som gjennom sine nærmeste underordnede hadde vært involvert i de bestialske forsøkene i konsentrasjonsleiren Dachau. Strughold ble senere en viktig figur i det amerikanske romfartsprogrammet.

Gjerningsmennene bak de japanske forsøkene ble ikke stilt for retten, men i stedet gitt immunitet i bytte mot utveksling av informasjon «av stor verdi» for amerikansk militær forskning, med begrunnelse at den «bekrefter, supplerer og kompletterer faser i amerikansk forskning eller biologisk krigføring».

Radioaktiv stråling

På bakgrunn av en serie avisartikler i Albuquerque Tribune med påstander om at den amerikanske stat hadde støttet forskning med radioaktive stråler på mennesker, nedsatte president Bill Clinton i januar 1994 en kommisjon for å granske disse påstandene. Granskningskommisjonen, «The Advisory Committee on Human Radiation Experiments», under ledelse av professor Ruth Faden, avga sin endelige rapport i oktober 1995.

Granskningen konkluderte med at føderale myndigheter i perioden 1944-1974 hadde støttet en rekke av det kommisjonen omtalte som «human radiation experiments». Totalt dreide det seg om nesten fire tusen prosjekter. I de aller fleste tilfellene fantes det bare fragmentarisk informasjon om prosjektene; forsøkspersonenes identitet og den spesifikke radioaktive eksponeringen var typisk ikke tilgjengelig. Av flere årsaker ville det ha vært en uoverkommelig oppgave for kommisjonen å vurdere alle disse. Kommisjonen valgte derfor å konsentrere granskningen om representative enkeltprosjekter. Prosjektene ble inndelt i følgende åtte ulike kategorier, som kommisjonen ga følgende betegnelser:

– experiments with plutonium and other atomic bomb materials

– the Atomic Energy Commission”s program of radioisotope distribution

– nontherapeutic research on children

– total body irradiation

– research on prisoners

– human experimentation in connection with nuclear weapons testing

– intentional environmental releases of radiation

– observational research involving uranium miners and residents of the Marshall Islands

I kommisjonens oppsummering av de sentrale resultatene av granskningen fremheves det at de fleste av de identifiserte forsøkene skjedde som ledd i medisinsk forskning. Noen forsøk skjedde imidlertid for å tjene militære eller romfartsmessige interesser.

Mesteparten av de identifiserte forsøkene involverte bruk av radioaktive sporingsisotoper til voksne forsøkspersoner. Bruken av isotopene skjedde i mengder tilsvarende det man aksepterer i dag. Disse eksperimentene har sannsynligvis ikke medført fysiske skader for forsøkspersonene. Enkelte av forsøkene med barn omfattet imidlertid bruk av isotoper i mengder utover dagens grenseverdier, og forsøkene kan ha økt risikoen for å utvikle kreft i skjoldbruskkjertelen.

Komiteen kritiserer i sin oppsummering i første rekke manglende informasjon og samtykke samt kriteriene for utvalg av forsøkspersonene. Det eksisterte i hele etterkrigstiden manglende rutiner og prosedyrer for å beskytte rettigheter og interessene til forsøkspersoner som ble brukt i ikke-terapeutisk forskning, selv om disse hensynene ikke ble ansett som irrelevante. Diskusjoner om temaet ble imidlertid ikke foretatt i åpenhet, men foretatt internt blant de medisinske og politiske beslutningstakerne. Bakgrunnen for dette var frykt for det rettslige ansvar for eventuelle senskader som forsøkene kunne medføre, at en offentliggjøring kunne ha uheldige politiske effekter for de involverte, samt at folks manglende forståelse for risikoelementer skulle ødelegge muligheten for å gjennomføre strategisk viktige forskningsprogrammer.

Samtidig er det på det rene at den amerikanske granskningen også avdekket enkelte forsøk av langt mer alvorlig karakter. Eksempelvis ble fra april 1945 til juli 1947 totalt 18 pasienter ved amerikanske sykehus injisert med plutonium i forbindelse med Manhattan-prosjektet. Injeksjonene ble sannsynligvis gjort uten pasientenes viten eller samtykke. I perioden 1940 til 1950 fikk elever ved to internatskoler kornblanding tilsatt radioaktive sporer. Testiklene til fengselsinnsatte ble utsatt for radioaktiv stråling tidlig på 1950 tallet, 11 pasienter i Boston fikk uran intravenøst fra 1953 til 1957 og på midten av femtitallet ble piloter utsatt for radioaktive forsøk ved å kjøre igjennom «atomskyer».

Det ble også gjort risikable forsøk med frivillige, men dødssyke pasienter. Videre hadde føderale institusjoner foretatt forsettlige utslipp av radioaktivitet i miljøet i den hensikt å teste bruken av våpen, driftssikkerhet ved utstyret og spredning ved utslipp. Dette var så langt man vet ikke skadelig, men informasjon om utslippene ble inntil 1994 tilbakeholdt fra amerikansk offentlighet til tross for gjentatte forespørsler.

CIAs program for adferds-/bevissthetskontroll

Den amerikanske etterretningsorganisasjonen Central Intelligence Agency (CIA) hadde i granskningsperioden flere programmer for å utvikle nye metoder for bevissthets- og adferdskontroll. Dette involverte forsøk med mennesker i CIAs egen regi og støtte til eksterne forskningsmiljøer.

Det mest omfattende programmet fikk navnet MKULTRA. Dette programmet ble formelt startet opp i april 1953, men hadde forløpere i prosjektene Bluebird og Artichoke, som likeledes var opptatt av bevissthetskontroll. I et internt notat om Bluebird fra juli 1951 ble målsetningen for programmet presist formulert til å skape en «utnyttbar endring i personligheten» til utvalgte individer, inkludert potensielle agenter, avhoppere, flyktninger, krigsfanger og andre.

MKULTRA var i utgangspunktet ment å dekke forskning og utvikling av kjemiske, biologiske og radiologiske materialer som kunne brukes i hemmelige operasjoner for å kontrollere menneskelig adferd. Etter hvert ble andre metoder inkludert, blant annet elektrosjokk, hypnose og en rekke sosiologiske og psykologiske teknikker.

Målsetningen var både offensiv og defensiv med et ønske om å avdekke kunnskap også om «fiendens teoretiske potensial». Det var ikke tilfeldig at MKULTRA ble startet under Korea-krigen. Flere amerikanske krigsfanger hadde kommet tilbake fra kinesisk fangenskap som nyomvendte kommunister. Også rettssakene i forbindelse med de kommunistiske maktovertakelsene i Øst-Europa hadde gjort inntrykk i CIA. Tiltalte tilstod en lang rekke ugjerninger og konspirasjoner som de åpenbart ikke kunne ha stått bak.

En viktig begrunnelse for opprettelsen av et hemmelig program innenfor CIA var at aktivitetene det dekket var høyst sensitive. CIA erkjente at manipulering av menneskelig adferd var ansett som uetisk og derfor ville kunne skade omdømmet til involverte forskere og CIAs støtte i opinionen. Forsøkene var også problematisk fra et rettslig synspunkt og i forhold til at de utsatte amerikanske borgere for risiko. CIA ønsket heller ikke å stimulere til økt aktivitet hos fremmede etterretningstjenester.

MKULTRAs utvikling av nye materialer og metoder for adferds- og bevissthetskontroll fulgte vanligvis tre faser. Først søkte man, ved hjelp av spesialister fra universiteter, farmasøytiske firmaer, sykehus, helseinstitusjoner og private forskningsinstitusjoner etter nye substanser og stoffer. Finansiell støtte til disse spesialistene ble kanalisert gjennom ulike fond og organisasjoner, som for eksempel the Society for the Study of Human Ecology, the Geschikter Fund og the Josiah Macy, Jr. Foundation.

I neste fase ble normalt leger, toksikologer og andre spesialister invitert til å prøve ut de nye stoffene og produktene på pasienter i sykehus, rusinstitusjoner og psykiatriske institusjoner og på innsatte i fengsler.

I tredje og siste fase prøvde CIAs agenter ut stoffene på uvitende forsøkspersoner i en dagligdags setting. Motivasjonen for dette var i følge CIA at testing under vitenskapelig aksepterte prosedyrer ikke kunne vise hele mønsteret av reaksjoner som kunne oppstå i en operativ situasjon.

I senatshøringen i 1977 slo CIAs direktør Stansfield Turner fast at 80 institusjoner hadde hatt kontrakter under MKULTRA i løpet av de elleve årene programmet eksisterte. Enkeltprosjektene fortsatte imidlertid også etter 1964, dels under paraplyen MKSEARCH og dels som CIA-prosjekter med regulær finansiering.

LSD

Som et ledd i arbeidet med bevissthetskontroll, ble LSD tatt i bruk av CIA allerede tidlig på 1950-tallet, ikke mange år etter at det først hadde blitt beskrevet av den sveitsiske forskeren Albert Hoffman. I en periode ble LSD ansett som den fremste kandidaten til å være det «sannhetsserum» som etterretningsorganisasjonen ønsket seg. De første, optimistiske forsøkene på egne agenter tydet på at stoffet kunne få frem dype hemmeligheter hos forsøkspersonen samtidig som han eller hun bare hadde en vag erindring om det som hadde funnet sted. Et viktig fortrinn med LSD var dessuten at det kunne gi stor virkning selv i svært små kvanta.

Virkningene av stoffet viste seg etter hvert som mer uforutsigbare og kompliserte enn man først hadde trodd. CIA var likevel fortsatt interessert, og engasjerte en rekke forskere i utprøvningen av LSD, blant annet som et hjelpemiddel i avhør. Ingen hadde på dette tidspunktet foretatt en systematisk undersøkelse av LSD og bare et fåtall forskere arbeidet med hallusinogene stoffer. Midler fra CIAs dekkorganisasjoner kunne derfor anvendes med stor effekt for å stimulere til økt forskning, samtidig som etterretningsorganisasjonen skaffet seg oversikt over forskningsfronten.

Mange av de CIA-sponsede forskningsresultatene omhandlet legitime medisinske temaer – eksempelvis eventuelle skadevirkninger ved bruk av LSD – og disse ble åpent publisert i tidsskrifter. Imidlertid ble visse data – som berørte «operationally pertinent categories» bare gitt til CIA. Dette kunne dreie seg om erindringsforskyvninger, endring av seksualitetsmønstre, tilbøyelighet til å bli overtalt, økt emosjonell avhengighet og lignende. Spesielt interessant for CIA var psykiatriske rapporter som antok at LSD kunne bryte ned etablerte atferdsmønstre. Dette åpnet for muligheten til omprogrammering eller hjernevasking.

Det fremgår klart av frigitte CIA-dokumenter at organisasjonen og dens tilknyttede forskere brøt med Nürnberg-kodeksen ved å gjennomføre LSD-forsøk på uvitende eller ikke tilstrekkelig informerte personer. I stor grad dreide dette seg om fanger, psykiatriske pasienter, utlendinger, dødssyke, seksuelle avvikere og etniske minoriteter.

Les hele dokumentet på regjeringen.no